"Jeg har sannelig tilstått at Ordenen er skyldig, men dette har jeg gjort bare for å redde meg selv fra grusom tortur, ved å si det mine fiender ønsket jeg skulle si."

Jacques de Molay   

På et kirkemøte i Troyes i 1128 ble reglene for ordenen fastlagt. Den fikk også godkjenning fra pave Honorius II, og rapporterte direkte til paven. Med bakgrunn i denne godkjenningen startet en omfattende innsamling av midler for å finansiere virksomheten.

Ordensreglene for Tempelridderordenen var bygd på de samme prinsippene som Cistercienserordenen, men med noen tilpasninger. Det var et prestefellesskap, som hadde faste kirkelige oppgaver hele døgnet. Ridderne var lekfolk, men de var underlagt mange av de samme pliktene som prestene med blant annet sølibat, fattigdom og å møte fram til messe til fastsatte tider. De hadde likevel ikke ansvar for å avholde gudstjenester og messer. De hadde rett på kost og losji fra klosteret, men ikke betaling. De sov i sovesaler, alltid fullt påkledd klar til oppdrag. De spiste to ganger i døgnet, og spiste kjøtt tre ganger i uka. I Tempelridderordenen var soldatene organisert i samsvar med samfunnet forøvrig med en klar klassedeling, med riddere fra aristokratiet og menige fra lavere sosiale klasser. Lederen for hele Tempelridderordenen var en stormester.

I 1139 fikk Tempelridderordenen rett til å bygge kirker, og slapp å betale tiende i det landet de oppholdt seg. Kirkene de bygde var alle runde, og på samme måte som hos Cistercienserne var de viet til jomfru Maria.

Under det andre korstoget i 1147-1149 ga paven dem rett til å bruke det røde korset på hvit bunn.

Tempelridderne deltok i tillegg til å beskytte pilegrimer som skulle til Jerusalem, også i flere korstog.

Mange i ordenen drev internasjonal bankvirksomhet og innsamling av penger for å finansiere virksomheten. De oppbevarte og transportere penger, og dessuten lånte de ut penger til konger og andre. En kunne sette inn penger på et kontor og ta ut pengene i lokal valuta i et annet land. Tempelridderordenen utviklet en effektiv administrasjon med et internasjonalt nettverk av festninger og frivillige i Europa og Levanten.

Da muslimene under ledelse av Saladin gjenerobret Jerusalem i 1190, fortsatte tempelridderne sin virksomhet ved flere befestede kystbyer i Levanten.

I 1291 måtte de oppgi festningen i Acre, som den siste festningen på fastlandet. I 1302 forlot de siste tempelridderne sitt siste holdested i Levanten, på øya Ruad. Tempelridderes oppgaver var da på mange måter avsluttet. De fortsatte likevel å samle inn penger til framtidige korstog

Fredag den 13. oktober 1307 arresterte Filip IV av Frankrike ledelsen for ordenen og anklaget dem for 14 lovbrudd deriblant å:

• ha satt ordenens velferd foran moral og religiøse prinsipper,
• ha hemmelig brevveksling med muslimer,
• spytte på korset og avskrive seg Kristus,
• myrde medlemmer som avslørte ordenen,
• forakte kirkens testamenter,
• umoral og homoseksualitet,
• ha forrådt det hellige land, og
• dyrket djevelen, som regel i form av en katt.

Mange franske tempelriddere ble arrestert. Antall medlemmer er svært usikkert, og hvordan det gikk med dem som ikke ble arrestert er også usikkert. Mange tempelriddere tilsto å ha tilbedt djevelen Baphomet, og ha forbannet Jesus med mer. Flere ble drept under avhørene. Mer enn 600 av dem erklærte seinere at tilståelsene var falske, og bare avlagt på grunn av tortur utført av Dominikanerne som avhørte dem. Før stormester Jacques de Molay sammen med tre andre tempelriddere ble brent til døde i Paris i mars 1314, erklærte han: "Jeg har sannelig tilstått at Ordenen er skyldig, men dette har jeg gjort bare for å redde meg selv fra grusom tortur, ved å si det mine fiender ønsket jeg skulle si." Bakenforliggende årsaker til arrestasjonene har det vært mange forslag til:

• Noen mener at det var deres rikdommer som førte til dens fall. Mange konger sto i dyp gjeld til tempelridderne, blant dem var Filip IV. Det er likevel ikke noen kjente kilder på at kongen konfiskerte noen eiendommer, religiøse gjenstander eller skrifter. Det ville i så fall ha brakt ham i strid med paven som «konsernsjef» i den katolske kirken.
• Andre mener at årsaken lå i at Filip IV ville slå sammen Tempelridderordenen med Johanitterordenen, og han ville sette inn sønnen som leder for den nye ordenen. Dette forslaget ble avvist av Tempelridderne.
• Igjen andre mener at årsaken var de stadige tapene, og det endelige nederlaget i 1302. Det førte til at mange mente at Tempelridderne hadde mishaget Gud, og at de ble mistenkt å stå i ledetog med muslimene.

Det er i dag ikke tilstrekkelig grunnlag for å vise til en bestemt årsak til hendelsene.

26. desember 1307 ba paven om at tempelridderne skulle bli arrestert. I 2002 ble det såkalte Chinonpergamentet fra august 1308 offentliggjort. Det tyder på at Pave Clement V (1264-1314) muligens frikjente den siste lederen for tempelridderne (Jacques de Molay), og resten av ledelsen av ordenen fra anklagene om kjetteri og påstander om satan-tilbedelse. I 1312 oppløste pave Clement V tempelherreordenen, og eiendommene ble overført til Johanitterordenen. Medlemmene kunne slutte seg til hvilken annen klosterorden de ønsket.

Etter ødeleggelsen av Tempelridderordenen i 1314 var forfølgelsen av tempelridderne  hardest i Frankrike. I Spania og Portugal fortsatte ordenen sin virksomhet under andre navn. I Skottland var Robert Bruce konge. Han var bannlyst av paven, og rettet seg ikke etter pavens vedtak. Først etter 1338 ble Tempelriddernes eiendommer overført til Johanitterordenen. Siden eiendommene til Tempelridderordenen ble slått sammen med Johanitterordenen mener noen at Tempelridderordenen fortsatte med et navn som kunne ha vært «The Order of St John and the Temple» til reformasjonen, men bevisførsel mangler. Da James Sandilands som ledet Johanitterordenen, konverterte til protestantismen i 1553, ble Johanitterordenen nedlagt i Skottland og eiendommene overført til staten.[18] Det er bare kjent at en tempelridder rømte fra kontinentet til Skottland i 1307 eller 1308 - han var fra Italia. I Portugal var Dinis konge. Han var også bannlyst av paven. I 1317 dannet kongen «Ordem de Cristo» - Kristusordenen. Den var i hovedsak basert på Tempelriddernes eiendommer og mannskaper. I Spania ble tempelridderne etterfulgt av Orden de Montesa i Aragón og Orden de Calatrava, med grunnlag i de samme medlemmene og tempelriddernes eiendommer.

I moderne tid, er det mange fortellinger, myter og sagn knyttet til tempelridderordenen. Ridderromaner var populære i store deler av middelalderen. Den første skriftet om tempelridderne var Wolfram von Eschenbachs heltedikt Parzival fra tidlig på 1200-tallet, der han lar tempelridderne være voktere over den hellige grals slott i Jerusalem. Basert på romanene, har flere senere laget mange spekulasjoner. Noen hevder at tempelridderne egentlig ble dannet for å finne noe i ruinene av Salomos tempel. Om ridderne i så fall fant det eller ikke, eller hva det var, er usikkert. Enkelte hevder at tempelridderne var i besittelse av bl.a. Paktens ark, Den hellige gral, De vises stein og andre skatter. Det er spekulert i skatter og hemmeligheter som tilhørte ordenen blant annet på:

• på Oak-Island i Nova Scotia utenfor Halifax i Canada
• i Rennes-le-Château i Languedoc i Sør-Frankrike,
• på Bornholm 
• i Rosslyn Chapel i Skottland.

Ifølge sagn fortsatte Tempelridderordenen å eksistere som en hemmelig orden. Mange moderne okkulte ordener påberoper seg å nedstamme fra Tempelridderne. Frimureriet i Norge hevder å stamme fra tempelridderne. Det samme gjelder enkelte ordenssamfunn, heriblant avholdslosjer som Godtemplarordenen, og Tempelridderordenen. Det finnes ikke kilder som kan underbygge det.