Robert Fludd ble født i Milgate House, Bearsted, Kent, England den 17. januar 1573/74. Han var sønn av sir Thomas Fludd, en høyt ranket statlig embetsmann i dronning Elizabeth I sin kasserer under krigen i Europa, og selvsagt et medlem i parlamentet. Hans mor var Elizabeth Andrews Fludd. 

Fludd kom inn på St. John`s College, Oxford som en borgerlig i 1591. Han ble uteksaminert bachelor i kunst og sosialvitenskap i 1597 og en mastergrad i samme fag i 1598. St. John`s College, var en av få i England med en bestemmelse om et medisinsk fellesskap. William Huffman foreslo at med tilstedeværelsen av et medisinsk fellesskap ved St. John`s college i Oxford, var med på Fludds plutselige interesse for å studere medisin. Gjennom tiden Fludd var ved St. Johns college, det medisinske fellesskap, var det medisinske hovedstipendiet Matthew Gwinne. Gwinne hadde tidligere produsert et skrift som indikerte, at mens han praktiserte galenisk medisin, så var han også kjent med hovedretningene det paracelsiske medisinske arbeidet. Fludd kan muligens ha møtt Gwinne i løpet av sin tid i Oxford, som ga ham en tilleggsinnflytelse til hans senere medisinske filosofi og praksis. 

Mellom 1598 og 1604, studerte Fludd studerte medisin, kjemi og hermetisme ved ulike universiteter på det Europeiske kontinentet, som fulgte hans uteksamineringer. Hans reiserute, er ikke kjent i detaljer. Men i ett av hans egne journaler, tilbrakte han en vinter i pyrineene, hvor han studerte teurgi (praksis av ritualer) hos Jesuittene. Videre indikerer han, at han reiste gjennom Spania, Italia og Tyskland, etter hans tid i Frankrike. 

Når Robert Fludd kom tilbake igjen til England i 1604, immatrikulerte han ved Christ Church College, ved Oxford University. Han hadde intensjoner om, å bli lege. Hovedkravene for inntak til et slikt studium på den tiden, inkluderte bl.a. at, supplikanten hadde lest og forstått, nødvendige og påkrevde medisinske tekstene, primært av Aelius Galenus og Hippokrates. Fludd forsvarte tre teser fra disse skriftene, og Fludd ble godtatt som supplikant. Han var ferdig med sin legeutdanning den 16. mai 1605. 

Etter uteksaminering fra Christ Church, flyttet Fludd til London, til Fenchurch Street. Herfra gjorde han gjentatte forsøk på å komme inn på universitetet for videreutdanning av leger. Men han møtte problemer med høyskolesensorene, pga. hans utilslørte forakt for de tradisjonelle helseautoritetene (han selv hadde adoptert Paracelsus` synspunkter), men også pga. av holdninger til myndighetene, spesielt de som han oppfattet som «Galen-gammeldagse». Etter minst seks mislykkede forsøk, fikk han endelig opptak i september 1609. Han ble etterhvert, en velstående lege i London, hvor han selv, tjente som høyskolelektor fire ganger (1618, 1627, 1633 og 1634). Han deltok også, ved en inspeksjon av apotekene i London, instigert av universitetet i 1614, og han hjalp til å forfatte «Pharmacopoeia Londinensis» i 1618 - en standardisert katalog over farmasøytiske forberedelser, gitt ut av London College of Physicisians. Fludd ble på denne måten, en etablert mann i det samme universitetet, som han selv var inkludert i deres 17. århundrets kritikker, inkludert disse av Nicholas Culpepper og Peter Coles. 

Etter dette, ble hans anseelse innad på universitetet, veldig mye bedre, og hans karriere ble snudd til det veldig mye bedre. Han kom bl.a. godt overens med sir William Paddy. Fludd var en av de første, til å skriftlig støtte, teorien blodsirkulasjon, fremsatt av William Harvey, ved det samme universitetet. I den utstrekning, kan Fludd faktisk ha en sterk innflytelse på Harvey. Men dette er fremdeles, et debattema, i den konteksten at, Harveys oppdagelse, er vanskelig å datere presist. Bare terminlogien «sirkulasjon», var temmelig ambisiøst og uvanlig i samtiden. 

Okkulte interesser

Mens Fludd fulgte de medisinske læresetningene til Paracelsus, istedenfor de gamle autoritative medisinske oppfatningene i samtiden, var han en sterkt troende om, at den reelle visdommen var å finne i de skriftlige arbeidene til naturlegene, eller «magikerne». Hans syn på disse mystiske autoritetene, var sterkt tilbøyelig mot, de store matematikerne, og han trodde, som Pythagoras og hans tilhengere, at tall inneholdt tilgangen til store og skjulte hemmeligheter. Sannhetene i religion, kan oppdages og oppleves, gjennom seriøse studier av tall og ikke minst forholdstall. Denne oppfatningen, skulle senere, føre Fludd i konflikt med Johannes Kepler. 

Mysisk teori om naturen - tredeling av materie

Mye av Robert Fludd skriftlige arbeider, bl.a. hans «sykdommers patologi», var mye sentrert rundt hans sympatier for det han fant i naturen, mellom mennesket på det terrestiale planet, og det guddommelige. Mens Paracelsus var i naturen, var Fludds egen teori på opprinnelsen, og alle ting posisjonert der, og ikke bare i «Tria Prima», en samlet oversikt og oppskrifter innen alkymi, at alle arter på jorden, stammet fra et mørkt kaos, siden, et guddommelig lys, som handlet på dette kaoset, som endelig brakte frem, vannene. Det siste elementet, ble også kalt, Guds Ånd, og den utgjorde den passive substansen, til alle andre materier, inklusivt alle sekundærelementer, og de fire gamle kvalitetene. Dessuten konkluderte Fludds tredelte teori at, Paracelsus` oppfatning av de tre primære prinsipper «Svovel, Salt, og Kvikksølv», opprinnelig var avledet fra kaos og lys, som samhandlet for å skape variasjoner av vannet, eller av Ånden.

Denne tredelte inndeling, er viktig i det at, den reflekterer et mystisk rammeverk for biologi. Fludd var sterkt avhengig av den hellige skriften i Bibelen. Tallet 3, representerte alle skjemaers begynnelse, fra dets opprinnelige form. Dessuten, var det også tallet for Den Hellige Treenighet. Og dermed hadde tallet 3, formet en perfekt menneskekropp, som var parallelt med treenigheten. Dette tillatte etter Fludds oppfatninger, mennesket og jorden, å tilnærme seg Guds uendelighet, og skapte en universalitet i sympati og sammensettingen av alle ting. 

Relasjonen mellom makrokosmos og mikrokosmos

Robert Fludds applikasjon av hans mystisk tilbøyelige tredelingssteori, føyd sammen med hans filosofier om sykdommer og medisiner og forskning, ble best illustrert gjennom hans konsept om relasjonen mellom makrokosmos og mikrokosmos. Det Guddommelige Lys (det andre av Fludds hovedprinsipper, var den «aktive agenten» ansvarlig for skapelsen. Dette opplyste om utviklingen, henholdsvis av verdenen og solen. Fludd konkluderte med lesning fra Salmenes Bok 19:4 - «der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres røst» - at Guds Ånd, bokstavelig talt var i solen, plassert i sentrum av Fludds modell av makrokosmos, forble i manuskriptet. Når solen var på jorden, så var det selve hjertet til menneskeheten. Solen innkalte Ånden til jorden, gjennom dens stråler, som sirkulerte i og omkring Jorden og ga liv. På samme måte, brakte menneskenes blod, Guds Ånd rundt i kroppen (den samme Ånd, som solen sørget for). Dette var en anvendelse av sympatiene og parallellene gitt til hele Guds skapelse av Fludds tredelte teori om materie

Blodet og blodomløpet, var sentralt i Robert Fludds oppfatning av relasjonen mellom mikrokosmos og makrokosmos. Blodet og Ånden det sirkulerte i mikrokosmos (mennesket), samhandlet direkte med Ånden som ble formidlet til makrokosmos. Den makrokosmale Ånden, båret av solen, ble påvirket av astrallegemer og endret sammensetning gjennom slik påvirkning. Til sammenligning kunne de astrale påvirkningene på den makrokosmale ånden transporteres til den mikrokosmale ånden i blodet ved den aktive utvekslingen som antas mellom makrokosmos og mikrokosmos. Fludd utvidet denne interaksjonen til sin oppfatning av sykdom: Åndens bevegelse mellom makrokosmos og mikrokosmos kunne bli ødelagt og invadere mikrokosmos som sykdom. I likhet med Paracelsus, unnfanget Fludd sykdom som en ekstern inntrenger, snarere enn en kompleks ubalanse.

Robert Fludd døde 8. september 1637 i London. Han ble bisatt i kirken Holy Cross Church, Bearsted 

Kontroversielle arbeider

Robert Fludds arbeider, er hovedsakelig kontroversielle. I rekkefølge, forsvarte han Rosenkreuzerne mot Andreas Libavius, en tysk professor i historie og poesi ved universitetet i Jena. Han debatterte med Johannes Kepler. Argumenterte mot franske naturfilosofer, inkludert Pierre Gassendi, en fransk katolsk prest, matematiker, astronom og filosof. Han engasjerte seg også i, diskusjonen om «Weapon Salve» en form for syntetisk medisin. 

Forsvar av Rosenkrusianismen

Historien sier ingenting om at, Robert Fludd var medlem i noen Rosenkrusiansk selskap eller orden. Han benektet også selv, at han var medlem. Allikevel er det mange beviser for at, han var medlem i Rosenkorsordenen, og ikke bare det, han kan til og med, hvert Stormester, eller det som i dag innen tradisjonen kaller, Imperator. Han var i hvert fall en sterk forsvarer av de Rosenkrusianske tanker, og som kom til uttrykk gjennom ordenens tallrike manifester og pamfletter. Han produserte et raskt arbeid: «Apologia Compendiaria» mot påstandene til Libavius om, at Rosenkreuzerne henga seg til kjetteri, til djevelsk magi og oppvigleri, fremsatt i hans «Analysis confessionis Fraternitatis de Rosea Cruce» som var Libavius` analyse av det Rosenkrusianske manifestet «Fama Confessio» (1615). Fludd returnerte til dette emnet i større og mer utfyllende grad, året etterpå. 

• Apologia Compendiaria Fraternitatem de Rosea Cruce suspicionis, maculis, aspersam, veritatis quasi Fluctibus abluens & C. Leyden - mot Libavius (1616)
• Tractatus Apologeticus, integritatem Societatis de Rosea Cruce, forsvar & C. Leyden (1617)
• Tractatus Theologo-philosophicus & C. Oppenheim (1617). Datoen er gitt i et kronogram. Avhandlingen «Rudolfo Otreb Britanno» (Rudolf Otreb er et anagram av Robert Fludd), er dedikert til det Rosenkreuziske broderskap. Den inneholder tre bøker: «De Vita», «De Morte» og «De Ressurectione». I den tredje boken, hevder Fludd at, de som er fylt med Kristi Ånd, skal stige opp, før Hans andre komme.

Mellom 1607 og 1616, ble to Rosenkrusianske manifester publisert av, en anonym gruppe, eller person, først i Tyskland, deretter gjennom hele Europa. Det var Fama Fraternitatis (brorskapet av RC sin berømmelse), og Confessio Fraternitatis (tilståelsen fra broderskapet av RC). Det første manifestet var påvirket av arbeidet til den respekterte hermetiske filosofen Heinrich Khunrath fra Hamburg, forfatter av «Aphitheatrum Sapientiae Aeternae (1609), som Khunrath igjen hadde lånt generøst fra arbeidene til John Dee. Det henviser positivt til rollen, Illuminati, og inneholdt en kronglete produsert historie, som daterte seg tilbake til, de arkaiske mysteriene fra Midtøsten, med klare referanser til Kabbalah og persisk magi. Den andre manifestet, var avgjort, et dokument med anti-katolske synspunkter, som var meget populært under tiden med, kontra-reformasjonen. Disse manifestene ble re-utstedt flere ganger, og ble både støttet og motarbeidet, av tallrike pamfletter fra anonyme forfattere. Om lag 400 manuskripter og bøker, ble publisert om dette emnet mellom 1614 og 1620. Toppen til den Rosenkrusianske furoren, kom i 1622, med mystiske plakater som dukket opp på Paris` vegger, og okkultister som Michael Maier, Robert Fludd og Thomas Vaughan, interesserte seg naturlig nok for disse med et slikt Rosenkrusiansk verdenssyn. Andre intellektuelle og forfattere, påsto senere, at det var de som hadde publisert de Rosenkrusianske dokumentene, bare for å få latterliggjort deres egne syn. Furoren la seg etterhvert, og Rosenkreuzerne forsvant fra det offentlige liv, frem til 1710, når en ny hemmelig kult kom til syne som en formelt gjenreist organisasjon.

Det er påstått, at arbeidene til John Amos Comenius og Samuel Hartlib, ved tidlig utdanning i England, var sterkt påvirket av Rosenkrusianske ideer. Men dette er ikke hundre prosent bevisst. Og det fremstår som usannsynlig, bortsett fra i likheten i deres anti-katolske syn, og deres felles vektlegging på utdanning og vitenskap. Rosenkrusianismen er også sagt, å ha spilt en meget påvirkende rolle, når operative murverk (et laug av håndverkere), ble omdannet til spekulative murere - Frimurere - som var et sosial brorskap, som også opprinnelige fremmet Comenius, Hartilbs, Francis Bacon, og Isaac Newtons, edukative og vitenskapelige syn.

Rosenkrusiansk litteratur, ble en sandkasse for, både teosofer og sjarlataner, som alle påsto at, de var tilknyttet dette mystiske brorskapet. Robert Fludd ledet denne kampen. Det er blitt sagt av enkelte at, han var «den store engelske filosof av 1600 tallet, en mann en enorm kunnskap, et opphøyet sinn, og, for å dømme etter hans skriftlige arbeider, en ekstrem personlig hellighet. Det er også blitt sagt at, det Robert Fludd gjorde var, å frigjøre okkultismen, fra både tradisjonell Aristotelisk filosofi, og den kommende kartesianismen etter René Descartes i samtiden.

Mot Kepler

Den kjente tyske matematikeren, astronomen, astrologen og naturfilosofen, Johannes Kepler, kritiserte Robert Fludd og hans teorier om kosmisk harmoni i et vedlegg til hans «Harmonice Mundi» (1619)

• «Veritatis Proscenium Frankfort» (1621) - et svar til Kepler, hvor Fludd argumenterer fra et platonisk synspunkt, og hvor han hevder at, den hermetiske eller kjemiske tilnærmingen, graver dypere enn, matematikken.
• «Monochordon Mundi Symphoniacum Frankfort» (1622) - et svar til Keplers «Mathematice»
• «Anatomiæ Amphiteatrum Frankfort» (1623)

Mot naturfilosofene

Ifølge Brian Copenhaver, anklaget Kepler Fludd for å være en teosofist, og han hadde på flere områder rett. Fludd var vellest i Francesco Giorgi, en italiensk fransiskaner-munk og kristen kabbalist, som hadde skrevet «De harmonia mundi totius» fra. Den franske polyomaten, Marin Mersenne, angrep også Fludd i sitt arbeid «Quæstiones Celebres in Genesim» (1623)

• «Sophiæ cum Moria Certamen Frankfort (1629) var et svar til Mersenne.
• «Summum Bonum, Frankfort (1629) under navnet Joachim Frizius. Dette var et enda dypere begrunnet svar til Mersenne, som tidligere hadde anklaget Fludd for magi.

Pierre Gassendi, en fransk katolsk prest, matematiker, astronom og filosof, tok opp igjen denne kontroversen i «Examen Philosophiæ Fluddanæ» (1630). Dette verket, var et bestillingsverk fra Marin Mersenne, hvor Gassendi angrep Fludds ny-platonske posisjon. Han avviste her, den synkretiske bevegelse som, plasserte alkymi, kabbalah og kristen religion på lik linje med hverandre. Han angrep også Fludds «Anima Mundi», som beskriver en iboende forbindelse mellom alle levende vesener på planeten, som relaterer til verden på samme måte som, sjelen er forbundet med menneskekroppen. Og videre, avviste Gassendi Fludds bibelske eksegeser.

Robert Fludd skrev også imot et manuskript med navnet «The Tillage of Light» (1623), skrevet av den skotske læreren, veilederen og forfatteren Patrick Scot. På samme måte som Mersenne, formet han store anklager mot hermetisk alkymi, som han fant upassende og kritikkverdig. Fludd forsvarte imidlertid alkymismen mot denne kritikken fra Scot, som Fludd mente bare utelukkende var allegorisk. Dette arbeidet «Truth`s Golden Harrow», men det var forble, bare som et manuskript. 

Weapon-salve kontroversen

• «Doctor Fludds Answer unto M. Foster or, The Sqvesing of Parson Fosters Sponge & C. London 1631, var et svar og et forsvar mot William Foster av Hedgerley, Buckinghamshire; en utgave på latin under navnet «Responsum ad Hoplocrisma Spongum & C. Gouda (1638)

Ideen om at visse parallelle handlinger kunne initieres og kobles sammen av 'sympatiske' mystiske krefter, var utbredt på dette tidspunktet, sannsynligvis hovedsakelig fra magnetens handlinger og potensiale, påvist av den engelske lege, fysiker og naturfilosof, William Gilbert, å alltid peke mot et punkt på den nordlige himmelen. Denne ideen, skyldtes i stor grad, og kunne takke eldre aristoteliske og ny-platonske synspunktet på sjelelige krefter. 

Kosmologi og andre verk

Robert Fludds filosofi, blir presentert i «Utriusque Cosmi, Majoris, scilicet Minoris metaphysica, physica, atque, technica Historia» (Den metafysiske, fysiske og tekniske historie av de to verdenen, den større og den mindre) publisert i Tyskland mellom 1617 og 1621. Ifølge den kjente engelske idé og kulturhistoriker Frances A. Yates, kan Fludds minnesystem (som er detaljert beskrevet i «The Art of Memory»), være en refleksjon over, utformingen av Shakespeares «Globe Theatre» (The Art of Memory, kapitel XVI)  

I 1618, skrev Robert Fludd «De Musica Mundana» (musikk i dagliglivet) som beskriver hans teorier av musikk, inkludert hans verdslige monoakkorder (også kjent som guddommelig eller celestiale). I 1630 foreslo Fludd mange evighetsmaskiner, som mange mennesker forsøkte å patentere ulike varianter av, på hans maskiner i 1870 tallet. Fludds maskin arbeidet og virket ved resirkulering med et vannhjul og en arkimediansk pumpe. Denne enheten, eller apparatet, pumpet vannet tilbake til dets egen forsyningstank. 

Hans hovedarbeider er:

• «Utriusque Cosmi...metaphysica, physica atque technica Historie & C. Oppenheim and Frankfort» 1617-1624. Denne har to dedikasjoner; den første til guddommen, den andre til James I og kobberplater. Den skulle ha vært i to eksemplarer, den første skulle inneholde to avhandlinger, den andre tre. Det ble fullført så langt som, den første seksjonen i den andre avhandlingen, av den andre utgaven.
• «Philosophia Sacra et vere Christiana & C. Frankfort, 1626, dedikert til erkebiskopen av York, John Williams.
• «Medicina Catholica & C. Frankfort» 1629-1631 i fem deler. Planen var å inkludere en andre verk til den første, men det ble aldri publisert.

Publikasjoner etter Robert Fludds død var:

• «Philosophia Maoysaica & C. Gouda», 1638. En utgave på engelsk «Mosaicall Philosophy & C. London» 1659
• «Religio Exculpata & C. [Ratisbon] 1684 (Autore Religionis, fluctibus, dudum, immerso, tandem...emerso» Forord signert av J.N.J. tildelt til Fludd.
• «Tractatus de Geomantia & C.» (fire bøker), som inkluderte «Fasciculus Geomanticus & C. Verona» 1687

Et ikke publisert manuskript, kopiert av en amanuensis, og som leder «Declaratio breuis & C», er i dag å finne blant de kongelige manuskriptene i British Library (12 C ii). Fludds opera, besto av hans folioer, ikke trykket på nytt, men samlet og ordet i seks bøker i 1638. Vedlagt er «Clavis Philosophiæ et Alchimiæ Fluddanæ, Frankfort» 1633

William T. Walker har gjennomgått og anmeldt to av Robert Fludds bøker fra 1500 tallet i «Central Journal» Joscelyn Godwin, g William Huffman, hvor disse skriver, at «Fludd lente seg på Bibelen, Kabbalah, og tradisjonene til astrologi og alkymi. Mange av hans samtidige, stemplet Fludd som en magiker, og fordømte ham for hans sympati og interesse for, det okkulte. Godwin og Huffman ser på Fludds bøker, og argumenterer for, at Fludd var en del av en tradisjon av kristen esoterisme, som også inkluderte den kjente kristne mystikeren og en av de første kirkelige teologer, Origenes, men også den katolske teologen, filosofen og mystikeren, Meister Eckhart. Man finner det svært overbevisende, den argumentasjon Huffmans bok skriver om, at Robert Fludd ikke bare en Rosenkreuzer, men også en talsmann for renessansens ny-platonisme. Fludds tale om en intellektuell filosofi i tilbakegang, har gjort mye for, å sikre hans generelle omsorgssvikt.