Pasqually var grunnleggeren av den opprinnelige «Ordre de Chevaliers Macons Éluis Coëns de l`Univers, mer vanlig referert til som Elus Cohens i 1761. Han ble etterhvert både veileder og oppmuntrer og personlig venn med Louis-Claude de Saint Martin og Jean-Baptiste Willermoz. Disse tre skulle til sammen bli ansett som grunnleggerne av den mystisk-kristne trosretningen vi i dag kjenner som Martinisme.

Martinez De Pasquallys biografi har kontinuerlig vært gjenstand for undersøkelser grunnet manglende informasjon. Men dukker for første gang opp i historien til det franske frimureriet i 1754. Hans eksakte fødselsdato og sted, er på samme måte som han egentlige nasjonalitet ukjent. Noen sier han var av jødisk avstamning uten å være i stand til å slå dette fast med sikkerhet. Noen mener også at han var en portugisisk statsborger. Men i 1772 reiste Pasqually til den lille karibiske øya San Domingo, for å motta en arv. Grainville, som var en av hans glødende tilhengere, kom selv fra Karibia. I alle fall, reiste De Pasqually videre til den franske koloniøya, Saint Dominique, som senere ble hetende Haiti. Han reiste altså frem og tilbake mellom en fransk og spansk koloni, ikke en portugisisk eid koloniøy. Han døde innen to år mens han var i Karibia, og det virke som at De Pasqually hadde en stor innflytelse på tidligere mysterie-grupperinger på de karibiske øyer. Andre igjen, mener at han var født i Grenoble i Frankrike. I realiteten vet vi ingenting sikkert om Martinez De Pasquallys opprinnelse, like lite som kunnskapen om hans aktiviteter før 1760, er svært mangelfull. Dette skyldes bl.a. i stor grad det faktum, at han brukte flere forskjellige navn når han signerte offentlige dokumenter gjennom hele sitt liv.

Elus Cohens

I tjue år, I tidsrommet mellom 1754 og 1774, det samme året han døde, arbeidet Martinez De Pasqually ustanselig og utrettelig med etablere og markedsføre hans «Ordre des Chevaliers Macons Élus Cohëns de l`Univers. I 1754 grunnla han "Kapitlet for skotske dommere" I Montpellier. I 1761 ble han tilsluttet losjen «La Francaise» i Bordeaux, og grunnla samtidig et Cohen-tempel der. I 1764 reorganiserte De Pasqually La Francaise losjen til «Francaise Élue Écossaise». Dette var en klar indikasjon på at man nå hadde et kapittel med høyre, overordnede gradssystemer. I 1766 erklærte lederne for den frimurske provinsen Bordeaux at de ville oppheve og avskaffe alle forfatninger relatert til høyere grader bortsett fra de tre første - ordinære blå, eller St. Johannes grader som lærling, murersvenn og mester. Som følge av dette, ble alt arbeidet i kapitlet Martinez De Pasqually hadde startet suspendert. Imidlertid det samme året reiste Martinez til Paris og grunnla et nytt og eksplisitt Elus Cohen tempel sammen med Bacon de Chivalerie, Jean-Baptiste Willermoz, Fauger d`Ignéacourt, greven av Lusignan, Henri de Loos, Grainville og flere andre som alle sammen senere skulle spille en svært viktig rolle i ordenens historie. I 1767 etablerte De Pasqually Det suverene tribunal som skulle som skulle lede retningen til hele Elus Coens ordenen.

I 1768 møtte Martinez De Pasqually Louis-Claude de Saint-Martin. Pasquallys undervisning og personlighet gjorde et dypt og varig inntrykk på Saint-Martin, og omvendt, ble også Pasqually svært påvirket av Saint-Martin som bl.a. besluttet å gi avkall på sin militærkarriere i 1771 og ble nå Martinez` personlige sekretær etter å ha erstattet Abbe Pierre Fornié. Det er fra denne tidsperioden at den bemerkelsesverdige og betydelig kjente utviklingen av ordenes ritualer startet, og Pasquallys utarbeidelse av utkastet «Magnum Opus» - avhandlingen om reintegrasjon av alle vesener. Denne skulle bli hoved-doktrinen til grunnleggelsen av Martinist-teosofien og læren om rituell magi.

I 1772 la Martinez ut på en reise til Santo Domingo for som tidligere nevnt å motta en arv, og han døde som nevnt der to år etter, i 1774. Etter dette ble ordenen oppløst. Alle Elus Cohens templene I La Rochelle, Marseille og Libourne, falt nå under Storlosjen i Frankrikes grep, og i 1777, var ikke lenger Elus Cohens ritualer lenger i praktisk eller institusjonell bruk, bortsett fra noen små sirkler i Paris, Versailles og Eu. Tilslutt, i 1781, beordret Sebastian Las Casas, den tredje og siste «stormesteren» av Elus Coens, og etterfølger etter Caignet de Lester som døde i 1778, at de åtte gjenværende Cohen templene som fremdeles anerkjente Las Casas autoritet, skulle legges ned og stenges. Verken Las Casas eller Caignet spilte noen viktig rolle i ordenens utvikling.

Til tross for den offisielle stengningen av disse templene, fortsatte Elus Cohens å både praktisere rituell magi, og å gjennomføre innvielser. På den andre siden, gikk ikke Martinez sin teosofiske lære tapt. I Frimurerlosjene spredte den seg lenge etter «lederens» død, men også pga. etableringen av disse i frimurersystemet av Jean-Baptiste Willermoz kort tid etter mesterens død.

I tillegg til Willermoz og Saint-Martin, den minst kjente av Martinez sine «disipler» Abbe Pierre Fornié. Det var rundt 1768 han møtte læreren som skulle få ham til å snu fullstendig opp-ned på hele livet sitt, den som skulle bli ansatt som én av hans personlige sekretærer. Innviet som en Elus Cohën, arbeidet og bodde den geistlige Fournié for det meste i Bordeaux hvor han formidlet korrespondansen mellom de ulike medlemmene av ordenen. I 1776 ble Louis-Claude de Saint-Martin ofte sitert når han beskrev Fournié som en Elus Cohën som var spesielt begunstiget med overnaturlige manifestasjoner, en kilde han selv nevner i sitt arbeid: «Hva vi har vært, hva vi er og hva vi skal bli i 1802. Han skriver i forsiktige ordelag i frykt for å si for mye åpenlyst. Under tiden med den franske revolusjonen, emigrerte Fournié til England, hvor han ble værende til sin bortgang. I denne perioden fra 1818 til 1821, ble han en nær venn med teosofen Franz von Baader fra München. 

Elus Cohëns struktur

Martinez De Pasqually tiltenkte denne doktrinen for en elite fra rekkene fra hans samtidige frimurere og samle dem under banneret Elus Cohën som betyr «utvalgte prester». Meget raskt fikk ordenen et godt renommé i de franske frimurernes sirkler, men utøvelsen av de magiske ritualer o.l. var fremdeles bare forbeholdt de frimurere med høyere grader. Martinez gjorde ikke i større grad noen innpodning av sitt system utelukkende innad i frimureriet. Frem til 1761, var det lokalisert frittstående Elus Cohën templer i Montpellier, Paris, Lyon, Bordeaux, Marseilles og Avignon. I 1761 bygde han et Elus Cohën tempel i Avignon hvor han bosatte seg selv frem til 1766. På den tiden arbeidet de valgte Cohëns med et høyere gradssystem spesielt for de blå losjene. Den første klassen har tre symbolske grader, og graden «maitre parfait élu» (valgt perfekt mester). Deretter kommer de ordentlige høyere gradene:

1. Cohën lærling
2. Cohën svenn
3. Cohën mester
4. Cohën stormester eller hovedarkitekt
5. Chevalier d' Orient (Østens ridder) / eller Knight Zorobabel
6. Commandeur d' Orient (Kommandør av Østen) / kommandør Zorobabel

De siste tre gradene handler om den høyeste innvielsen av Rosenkorset

I 1768 ble Jean-Baptiste Willermoz ordinert til Rosenkorset av Bacon Chivalerie. Louis-Claude de Saint-Martin påbegynte dette systemet i 1765, og steg selv raskt til Kommandør av Østen. Årene 1769 og 1770 så man at Cohën-gruppene øke betraktelig i antall i Frankrike. I 1772 ble Saint-Martin ordinert til Rosenkorset. 

Nylige oppdagelser om Martinez De Pasquallys opphav

Ifølge forskningen til George C. og elementer oppdaget av Michele Friot og Nahon, dvs. et sertifikat om katolisisme publisert i bulletengen «Bulleteng de la Martinez de Pasqually, Bordeaux» og Martinez egne brev vedrørende Guers-affæren, kunne verken Martinez sin far eller mor være jødiske. En annen faktor var at jødene på den tiden ikke var aksepterte som frimurere i Frankrike. Disse faktum motbeviser at hypotesen fremsatt av Martinist-forskeren Robert Amadou, som foreslo at Martinez var en spansk jøde i sitt arbeid under navnet «Louis-Claude de Saint-Martin et le Martinisme, Paris Éditions Le Griffon d'Or, 1946». Teorien om at Martinez De Pasqually skulle være portugisisk, er også blitt utfordret. Det faktum at Martinez reiste til Santo Domingo for å motta en arv, er ikke noe bevis som støtter teorien om at Portugal skulle være hans etniske hjemland og bakgrunn. Øya St. Domingo (Hispaniola) var aldri under portugisisk styre. Deretter så man hvordan franske settlere «Frères de la Côte Francais» fikk kontroll over disse områdene som gradvis ble oppgitt og fraflyttet av spanjolene. Med andre ord, var den vestre delen ifølge Henri Bernard Catus (27. mai 2009) under fransk overherredømme, mens spanjolene var lokalisert på den østlige delen. Bostedet for Martinez dvs. Leogane og Port-au-Prince, var fransk, og okkupert av Foix sitt regiment, den samme militære operasjonen som Saint-Martin også ble rekruttert til Martinez` kone er antatt å komme fra en styrtrik settler-familie fra øya Collas de Mauvignié, opprinnelig fra Gornac i nærheten av Bordeaux. Martinez giftet seg med Collas Angelique Marguerite, datter av Anselm Collas 27. august 1767 på Gornac.

Uansett om Martinez snakket et flytende fransk, så skrev han ikke så bra. Hans sønn derimot, ifølge en politirapport, snakket spansk flytende. Så derfor kan man kanskje holde fast ved hypotesen om at Martinez var av spansk opphav. Forskning som er gjort i Grenoble av G.C. på alle sivile borgeroppføringer med tanke på ekteskapsinngåelser, viser at Martinez ikke er registrert som gift i Grenoble. Men det er mulig at barn i militæret på den tiden, ikke ble registrert i de sivile prestegjeldene eller sogn. Grenoble innehar imidlertid spor av et dokument som slår fast at en kaptein Pasqually var stasjonert her, men det kan bare være en annen person med det samme spanske fra spanske tropper, hvor navnet er brukt og uttalt på en fransk måte. De Grainville var én av de mest lojale av Martinez sine sekretærer, og oppnådde også den høyeste graden av Rosenkorset. Han ble født 21. juni 1728 på øya Bourbon (nå Reunion Island), en innfødt av Normandie (kilde: historiske arkivene om den hæren Château de Vincennes Paris). De Grainville avsluttet sin militære karriere i 1780 med militærgraden oberstløytnant.

Martinez De Pasquallys doktrine

Doktrinen Martinez utviklet, er beskrevet som nøkkelen til enhver eskatologisk kosmologi (læren om opprinnelsen og evolusjon). Gud, den primære hovedenheten, hadde et sterkt ønske at mennesker og vesener skulle utgå og utstråle Hans egen natur, men Lucifer, som ønsket å utøve sin egen kreative kraft, falt som et offer for sine egne feil og mistak. I dette fallet, som også inkluderte hans tilhengere, oppdaget han at han var fanget innenfor et område utpekt og bestemt av Gud som skulle tjene som deres fengsel. Gud sendte mennesket i en androgyn kropp, utrustet og begavet med strålende, fantastiske krefter, for bl.a. å holde Lucifers opprørere i sjakk, og for å arbeide for deres forsoning. Adam selv foretok seg noen unnvikende utflukter, og falt selv i det samme fengslet han skulle passe på. Han ble til et fysisk og dødelig menneske, og ble på denne måten, tvunget til å redde eller frelse seg selv og den opprinnelige skapelsen. Dette kan gjøres via en indre perfeksjon med hjelp fra Kristus, men også ved teurgisk praksis (rituell magi) som Martinez lærte dem han kalte «begjærets og lystens menn», og som han fant verdi til å motta hans innvielse. Ved å gjennomgå disse ritualene, skulle elevene oppnå relasjon med engleaktige enheter som åpenbarte seg under disse seansene, som noe som har bestått. Disse åpenbarer for det meste i form av hieroglyfiske tegn over ånder eller sjeler, manet frem av lederen for seansen, også som et bevis på at han er på den virkelige veien til reintegrasjon. 

Etter den 2. verdenskrig, skapte Robert Ambelain en ny Martinistorden av Élus Cohën» som en gjenreisning av De Pasquallys orden. Denne ble imidlertid offisielt lagt ned, publisert i martinist-magasinet L`Initiation i 1964. Imidlertid har flere grupperinger av martinistordener forsøkt å fortsette med å praktisere Elus Cohen i suksesjon etter Ambelains gjenopprettelse. Elus Cohen blir i dag stort sett praktisert på to forskjellige måter: Den ene etter Robert Ambelains praksis, kraftig inspirert av hans egne gnostiske kirke; frimurerlosjen av Memphis-Miraím riten, og hans personlige arbeid med og syn på kabbalah.

Det eksisterer også en annen måte å utøve Elus Cohen på, hvor Martinez De Pasquallys opprinnelige system blir praktisert på en mer autentisk måte av de riter Martinez utarbeidet i 1770 årene, hvor de ny-gnostiske tendensene og kabbalah er fjernet til fordel for de opprinnelige doktrinene. Det finnes en slik losje i Frankrike, men ikke i full offentlighet. Offisielt arbeider Rosenkorsordenen med Elus Cohen på samme måte som det De Pasqually selv gjorde, i hvert fall ved et par anledning. Dette arbeidet inkluderte også kvinnelige medlemmer