Et utdrag fra Edouard Schurés bok "De store Innviede" om fariseerne sadukeerne.
Fariseerne dannet på Jesu tid en kompakt gruppe på 6000 menn. Deres navn "Perichin" betydde de "adskilte" eller de "fremstående". De var henført patriotiske og ofte heroiske, men trangsynte og overlegne. De representerte partiet for nasjonal gjenopprettelse. Partiets eksistens daterte bare seg makkabeerne. I tillegg til den skrevne tradisjonen tillot de en muntlig tradisjon. De trodde på engler, på det fremtidige livet og på gjenoppstandelsen. Men disse glimt av esoterisme som de hadde fått fra Persia, druknet de under en grov og mørk materialistisk tolkning. De rettet seg nøye etter loven, men fullstendig i mot profetenes ånd, som hadde Guds og menneskers kjærlighet som grunnlag for sin religionsutøvelse, lot de religionsutøvelsen bestå av riter, faste og offentlig bot. Man kunne se dem gå åpent gjennom gatene med ansiktet drivende av svette mens de skrek ut sine bønner med et angerfullt oppsyn samtidig som de demonstrativt delte ut almisser. Resten av tiden levde de i luksus mens de begjærlig intrigerte for å få embeter og makt. Ikke desto mindre var de det demokratiske partiets ledere og holdt folket i sin hule hånd.
Sadukeerne derimot representerte det prestelige og aristokratiske partiet. De besto av familier som gjorde krav på å utøve presteembetet gjennom arverett helt fra Davids tid. De var overdrevent konservative og forkastet den muntlige tradisjonen. De godtok kun lovens bokstav og fornektet sjelen og det kommende liv. De hånet også fariseernes selvplagende øvelser og deres eksentriske trosforestillinger. Religionen bestod for sadukeerne bare av prestelige seremonier. De hadde hatt yppersteprestelig verdighet under selukidene, da de kom godt overens med hedningene. De var til og med gjennomsyret av gresk spissfindighet og elegant epikurisme. Under makkabeerne hadde fariseerne trengt dem ut fra presteverdigheten, men under Herodes og romerne hadde de tatt tilbake sin plass. Dette var harde og utholdende menn, prester som levde godt, med bare én tro: troen på sin egen overlegenhet, og bare én tanke: å beholde den makt som de hadde av tradisjon.