Er det galt å elske sitt liv

Er det galt å elske sitt liv i henhold til den tradisjonelle bibeltolkningen om livet i paradis med Jesus Kristus?

Alle som kaller seg «født på ny kristne» snakker og synger hele tiden om, hvordan de lengter «hjem» til Jesus Kristus, eller sagt på en annen måte, å lengte etter å dø fra dette livet. Er det mindre kristent å ønske seg det motsatte, et langt og godt liv, fordi man simpelthen elsker livet? 

Hva var det egentlig Jesus mente når han sa til sine disipler:  

Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv (Joh. 12:25) 

Eller:  Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. (Matt. 10:39) 

Tradisjonelt er disse versene blitt allegorisert som at en «god kristen» hele tiden skal holde fokus på et liv i et himmelsk paradis sammen med Gud, Jesus Kristus og Den hellige ånd. Men betyr det at, man ikke kan være glad i det livet man lever her og nå? Hvis man er glad i fornøyd med det livet man lever nå, er det å gå imot det Herren sier i Johannes 12:25 og Matteus 10:39. Slett ikke! Det går nemlig an å gjøre en annen allegorisering av dette skriftstedet som utfordrer den tradisjonelle fortolkningen: Hva hvis vi ser at det Jesus mente med å si, at den som elsker sitt liv, skal miste det, handler om det faktum, at dersom et menneske som elsker sitt liv så mye at han eller hun mister synet av andre viktige ting i livet, så mister man egentlig sitt liv på veldig mange andre områder. Hva hvis dette var et av Jesus` svært mange lignelser, men som er blitt misforstått, bevisst eller ikke, gjennom århundrene. Kan det være slik at dette er en lignelse som omhandler om menneskets iboende evne til egoisme og selvsentrerthet, og at slike mennesker mister sitt egentlige liv?

Å hate seg selv som et syndefullt menneske, og å hate sitt liv, er i skarp strid med den kosmiske karmiske lov, om reinkarnasjon, eller sjelevandring. Den karmiske prosessen handler i utstrakt grad om, konsekvenser av våre handlinger, fra jordeliv til jordeliv. Denne loven er alltid rettferdig, fordi Sjelen vår selv, har vært med på å, bestemme det livsforløp vi har foran oss, sammen med de kosmiske mestrene. For hver gang vi blir født inn i et nytt jordeliv som baby. Men det er svært sjeldent, at mennesker klarer å følge sin livsplan, da Gud Skaperen, også utstyrte oss med fri vilje. Og dersom vi bruker vår frie vilje, stikk i strid med vårt lagte livsplan, så vil det få konsekvenser for det neste jordelivet. Det blir omtrent som når vi går på skolen; man kommer ikke rett opp i 8. klasse, etter endt 1. klasse. Det følger en læreplan, tilpasset det alderstrinnet vi er på, og hvor vi står i læringsprosessen over totalt 10 år med grunnskole. Slik er det også med vår Sjels åndelige læreprosess. Det vi ikke har lært i foregående jordeliv, må vi lære og erfare i det neste, akkurat som vårt forrige jordeliv, påvirker oss i vårt nåværende. Når Sjelen vår har lært og erfart alt det Sjelen skal, i kosmisk forstand, oppnår vi Mesterskap. Vi blir til kosmiske mestere, som ikke lenger må inkarnere til nye jordeliv, dersom Sjelen vår selv ikke ønsker det. Vi kan vende tilbake til det Store Guddommelige lyset igjen, hvilket vi som små lysglimt, har vært sendt ut til nye jordeliv, gang etter gang. Vi er hjemme igjen.

Kanskje det var dette Jesus mente, når han sa: "Hver den som tror på meg, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv." Dette kan tolkes som at, han snakket om Sjelens udødelighet. Og i så henseende, er det direkte ukristelig å hate seg selv og livet, siden det er Gud som har skapt oss, og det livet vi lever, som er en guddommelig gave, som vi skal være takknemlige for, og ta godt vare på. 

Et sted i Det gamle testamentet, blir menneskekroppen omtalt som "et Tempel for Gud". Vi kan da vel ikke hate og skade et Tempel for Gud?