Katharene - en religiøs sekt, eller noe langt større og mer viktig?

I høymiddelalderen går det en sterk åndslengsel gjennom store deler av kristenheten. De gotiske katedraler reiser seg med sine tårn som foldete hender mot det høye. Livet skal vies til de himmelske makter. Da må det jordiske forsakes. Man kan ikke tjene to herrer. For å komme ånden til unnsetning, må man kvitte seg med det som binder for meget til denne verden. Så strømmer gavene inn til kirke og klostre. Det fører til at kirkeorganisasjonen etterhvert blir mektig og kommer til å råde over store rikdommer. En formal romerånd behersker samtidig den kirkelige utbygning - både utad og innad. I det ytre skjer det en sterk institusjonalisering av kristenlivet, og på det indre plan blir trosinnholdet fasttømret i dogmatiske lærebygninger under kirkemøtene, og som det lød: "Utenfor kirken ingen frelse."

Da begynner stadig flere mennesker å kjenne seg fremmed overfor den kirkelige utvendighet. Den individuelle ånd som er i ferd med å vekkes i disse århundrer, finner ingen næring og utfoldelse i den kirkelige ramme. Noen blir mystikere, går i et indre eksil og søker det direkte møte med det guddommelige uten formidling av kirken. Andre legger vekt på livsførselen, og overfor den kirkelige glans og prakt får de en trang til å realisere urkristendommens fattigdomsidealer og inderlighet. Det oppstår vekkelsesbevegelser på siden av kirken som også begynner å tale mot kirken. Da disse vinner stor oppslutning, frykter kirken at enheten trues, men omsider forstår kirkepolitikerne i Rom å integrere utbryterne. Dominikanerordenen og Fransiskanerordenen opprettes. Deres medlemmer får leve i pakt med sine apostoliske idealer, bare de lyder pavens autoritet og ikke angriper kirken. 

Den italienske cistercienserabbed Joachim av Fiore (ca. 1132-1202) hadde forkynt Åndens tidsalder. Han så verdenshistorien som en gudsåpenbaring i tre stadier. Først rådet Faderens tidsalder som svarte til den gammeltestamentlige tid. Med Kristi komme innledes Sønnens tidsalder. Denne andre perioden var karakterisert av kristendommens utbredelse, og Joachim mente den strakte seg frem til hans egen tid. Men nå mente han vi stod overfor den tredje tidsalderen som kjennetegnes av Den Hellige Ånd. Da gjelder "det evige evangelium" slik det allerede var forkynt i Apokalypsen: "Og jeg så en engel flyve under det høyeste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden." (Joh. Ap. 14,6).

Tendensen til å strekke seg mot det rent åndelige går gjennom hele høymiddelalderen og kommer til uttrykk snart her og snart der. Da filosofen Abaelard (1079-1142) oppretter et akademi nær Troyes, gir han det navnet Paraklet, en betegnelse som i en viss betydning står for Den Hellige Ånd, og han anklages for å ha fremhevet dette ledd av Treenigheten spesielt. Enten måtte det vies til Sønnen alene, eller til hele Treenigheten, hevdet de kirkelige kritikere.

Om Parakleten står det i Johannesevangeliet, i avskjedstalen til disiplene (Joh. 14, 16 og 26; 15, 26; 16,7). I kap. 14.26 identifiseres Parakleten med Den Hellige Ånd, "som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting som jeg har sagt eder". Det greske ord Parákletos oversettes noe misvisende med "Talsmannen" i vår bibel. Luther bruker betegnelsen "Trøsteren". I den kristne esoterikk vil Parákletos stå for den livgivende åndskraft som mennesket i fremtiden får del i når sjelelivet er renset. I middelalderen ble det katharernes misjon å vise veien til en fremtidens Åndskristendom. De rettet hele sin eksistens mot det himmelske budskap og brukte særlig Johannesevangeliet som meditasjonsgrunnlag for en høyere utvikling. Når mennesket streber mot det rent åndelige ved selvoppofrelse og forsakelse av de jordiske lyster, kan ånden stige ned og forenes med den lutrede sjel. Den vanlige tydning av ordet katharer er at det kommer av det greske ordet katharoi som betyr "ren". I Johannesevangeliet (15,3) sier Kristus til disiplene: "I er alt rene (katharoi) på grunn av det ord jeg har talt til eder". Katharerne strebet mot en sjelens katharsis som nådde sitt høydepunkt i åndsdåpen, som de kalte Consolamentum, der de utvalgte fikk del i den åndsnæring fra oven som gav trøst og mot. 

Katharismen fikk på 1100-tallet stor utbredelse i Sør-Frankrike inntil kirkens brutale korstog, som setter inn fra 1209, bringer deres virksomhet til et blodig opphør. I de etterfølgende århundrer ble glemselens slør lagt over katharernes skjebne, men i de siste tiårene er det påfallende hvordan interessen er blitt vekket påny.

Vanskeligheten med å utforske hva katharerne virkelig stod for er at de fleste skriftlige vitnesbyrd om dem er skrevet av motstanderne i form av det som er nedtegnet i protokollene fra kjetterprosessene. En pioner for å tenne den brede interesse for katharerne var tyskeren Otto Rahn. Han identifiserte seg sterkt med deres tragiske skjebne og viet hele sitt unge liv til reiser og undersøkelser av katharerborger, huler og landskap ved siden av kildestudier på universitets biblioteker i Frankrike og Tyskland. Allerede som 28-åring utgir han sitt verk "Kreuzzug gegen den Gral. Die Tragödie des Katharismus" 1933, der han setter katharismen i sammenheng med gralsberetningene.

Verket er imponerende, men samtidig ensidig, og det inneholder spekulasjoner som det neppe er grunnlag for. Tjue år senere utkommer et vitenskapelig standardverk om katharerne av Arno Borst. Det er grundig dokumentarisk, men samtidig skrevet fra et noe trangt katolsk synspunkt.
Naturlig nok har franskmennene selv levert betydelige forskningsbidrag. I den fornemme bokserie "Trente journées qui ont fait la France" hos Gallimard utkom i 1959 det grunnleggende verk av Zoé Oldenbourg: "Le Bûcher de Montségur". Videre må nevnes forskere som René Nelli med verker som allerede er etablert som den nyere katharerforskningens klassikere og frem til Anne Brenon som nå leder "Centre national d'études cathares René-Nelli". Den franske pioner for en ny forståelse av katharismen er likevel antroposofen Déodat Roché som levde og forsket hele sitt lange liv i katharernes land. I 1922 oppsøker han Rudolf Steiner i Dornach og får oppfordring og veiledning til å utforske katharerne. Det gjør han i de følgende 55 år til han dør som hundreåring den 13. desember 1977. Han utgir et tids skrift med stadig nye bidrag fra katharer-forskningen og en rekke bøker, hvorav en av de sentrale nå foreligger i dansk oversettelse. Vi vil også anbefale den tyske antroposof Eugen Rolis bøker. Han henvender seg til Rudolf Steiner (også) i 1922 med spørsmål om hvordan Waldenser-bevegelsen (beslektet med katharerstrømningen) - kunne innordnes i en moderne bevissthetsutvikling, og "det ble stilt meg en oppgave som sprengte enhver ramme og fylte hele mitt liv". I høy alder utkommer hans bøker tett etter hverandre som modne frukter.

Endelig er det en glede å anbefale en ny bok om katharerne av nordmannen Hans-Jørgen Høinæs. Den er utkommet på dansk på samme forlag som Rochés bok. Høinæs baserer sin fremstilling på reiser til Syd Frankrike og undersøkelser gjennom flere år, og hans bok er utvilsomt den beste kortfattede innføring i emnet (ca. 100 s.) på et skandinavisk språk, etter som den også bygger på faglitteraturen fra de senere års forskning. Høinæs setter til den ene side katharerstrømningen i sammenheng med den samtidige trubadurkultur i Sør-Frankrike, og en slik sammenstilling er nærliggende. Bak de ytre former av kurtise og høystemte følelser lå det et dypt motiv i trubadurkulturen som kunne formuleres slik: Det syndefrie paradismenneske kan gjenvinnes gjennom den lutrede kjærlighets kraft. Til den annen side setter Høinæs katharerne i sammenheng med gralen. Denne sammenstilling er også besnærende, og jeg skal komme tilbake til det senere i denne artikkel. Av kilder på norsk fra de siste år skal bare kort nevnes Guirdhams bok om katharerne og reinkarnasjon (tidligere omtalt i Libra Nr. 1, 1985 av Dan Lindholm), og Le Roy Laduries bok fra katharerlandsbyen Montaillou i tiden 1294-1324, dvs. fra en sen og ikke helt representativ fase av katharismen. 

Om opprinnelsen til katharismen er det en rådende oppfatning at dens røtter er å søke i strømninger allerede fra 200-tallet og fremover, i gnostisismen og manikéismen, hos paulikaner og bogomiler. Alle disse står for en åndsrettet kristendomsforståelse og viser liten sans for det kirkelig-institusjonelle som etterhvert befester seg med Rom som styringssentrum. Innflytelsen fra den arianske kristendomsoppfatning (Arius d. 336) har også beredt grunnen for en opplevelse av det rent spirituelle og for menneskets gudommelige del. Fra årtusenskiftet stod det frem på forskjellige steder enkeltmennesker som påberopte seg egne åndsopplevelser. Det dannes gruppefellesskap som i sin tur forkjetres av kirken. Den første er bonden Lautard fra Vertus i Champagne omkring år 1000. En dag han er i arbeide ute på sin åker kommer plutselig noe veldig over ham. Det bruser og summer - han tror det er en bisverm - men så former det seg til en skikkelse som utvider seg i det uendelige, og stemmer maner ham... Overveldet av denne hendelse begir han seg hjem. Hans kone og senere naboene blir forskrekket over det som lyser fra hans ansikt. Lautard vil forjage sin kone og gi bort gård og grunn. Han begynner å forkynne fattigdommens nødvendighet og blir til slutt fordømt og utstøtt av biskopen av Châlon.