Jacob Böhme

Jakob Böhme (1575 - 17. november 1624) var en tysk kristen mystiker og teolog. Han blir regnet som én av de største tenkerne på hans samtid innenfor den lutheranske tradisjonen. Hans første bok, allment kjent som «Aurora» skapte en stor skandale.

Jakob Böhme (1575 - 17. november 1624) var en tysk kristen mystiker og teolog. Han blir regnet som én av de største tenkerne på hans samtid innenfor den lutheranske tradisjonen. Hans første bok, allment kjent som «Aurora» skapte en stor skandale. På moderne engelsk, blir navnet hans ofte stavet som Jacob Behmen for å approksomisere hans samtids-engelske uttale av det tyske etternavnet Böhme

Böhme ble født den 8 mars 1575 i Alt Seidenberg (nå Stacy Zavidów i Polen), en liten landsby nær Görlitz i Øvre Lusatia innenfor kongeriket Böhmens territorie. Hans far, Georg Wissen, var en relativ velstående lutheransk bonde, men ikke desto mindre, en bonde. Jakob var den fjerde av fem barn. Hans første jobb var gjetergutt. Han ble imidlertid ikke ansett for å være sterk nok til gårdsdrift. Han ble derfor sendt til Seidenberg når han var fjorten år som en skomakerlærling. Læretiden hans her, var hard, hvor han levde hos en familie som ikke var kristne, noe som eksponerte ham for mange kontroverser på den tiden. Han leste bibelen og ba regelmessig såvel som at han studerte arbeidene til visjonære som Paracelsus (Philippus Aureolus Theophrastus Bombastus von Hohenheim), Weigel (Valentin Weigel) og Schwenckfeld (Caspar Schwenckfeld), selv om Böhme aldri fikk en formell utdannelse. Etter tre år som skomakerlærling, reiste Böhme ut for å reise. Det er ukjent for historien om hvor langt han reiste, men man vet at han i det minste kom til Görlitz. I 1592 kom Jakob Böhme tilbake fra sine omreisende år. I 1599 var Böhme blitt mester innen skomaker-yrket og startet sitt eget verksted og forretning i Görlitz. Det samme året, giftet han seg med Katharina, datter av Hans Kuntzschmann en slakter i Görlitz. Sammen med fikk Jakob og Katharina fire sønner og to døtre. Böhmes mentor var Abraham Behem som korresponderte med Valentin Weigel. Böhme ble med i «konventikkelet av Guds virkelige tjenere» en religiøst trangsynt studiegruppe organisert og ledet av Martin Möller (prest, diakon og kantor uten noen form for formel utdannelse). Böhme hadde hatt mange mystiske opplevelser i løpet av sin ungdomstid og som kulminerte med en visjon eller et syn i 1600 på en dag hvor han fokuserte sin oppmerksomhet på en utsøkt skjønnhet av en solstråle som reflekterte sitt sollys på en tinntallerken. Han var helt overbevisst om at dette synet, eller visjonen som ble åpenbart for ham, reflekterte verdens struktur, og forholdet mellom Gud og mennesket, og mellom godt og ondt. På det tidspunktet valgte han ikke å snakke åpent om denne visjonen. Han foretrakk heller å fortsette sitt arbeid med å stifte og sørge for sin familie. I 1610 opplevde Jakob Böhme enda en indre visjon, som han forsto videre som et syn på kosmos` enhet og at han hadde fått et spesielt kall fra Gud. Butikken hans i Görlitz ble solgt av 1613, hadde gjort Böhme i stand til å kjøpe hus i 1610 og at han var nedbetalt på det i 1618. Etter at han ga opp sin karriere som skomaker i 1613, begynte Böhme i stedet å selge ullhansker for en stund, noe som førte til at han stadig måtte reise til Praha for å få solgt sine varer.

«Det finnes like mange blasfemier i denne skomakerens bok, som det er linjer; den lukter av en skomakers bane og av skitten sverting. Måtte denne utålelige og ulidelige stank holdes langt borte fra oss. Til og med den arianske giften var ikke så dødelig som denne skomakerens gift».

Gregorius Richter etter publiseringen av Aurora

Tolv år etter Böhmes visjon eller syn i 1600, begynte Jakob Böhme å skrive på sin første bok «Die Morgenröte im Aufgang (det stigende morgengry). Boken ble gitt navnet Aurora av en av Böhmes venner. Imidlertid ble Böhmes bok aldri fullført eller gitt ut offisielt, da han i utgangspunktet skrev den kun til seg selv. Et manuskript fra det ufullstendige verket, ble lånt ut til adelsmannen Karl von Ender, som fikk det kopiert og begynte å sirkulere det. En kopi av dette manuskriptet falt i hendene på Gregorius Richter som var erkebiskop i Görlitz. Han anså dette manuskriptet som blasfemisk og truet Böhme med eksil dersom han fortsatte å arbeide med denne boken. Som et resultat av denne trusselen, skrev ikke Jakob Böhme noen ting på mange år, men startet allikevel med å skrive igjen i 1619 etter sterke insisteringer fra venner som hadde lest Aurora. I 1619 skrev Böhme «De Tribus Principiis» (på de tre prinsippene for en Guddommelig væren eller intelligens). Det tok ham to år å fullføre hans andre bok, men som skulle bli etterfulgt av mange utredninger og avhandlinger, som alle ble kopiert for hånd og sirkulert blant hans venner. I 1620 skrev Böhme:

Menneskets trefoldige liv

• Førti spørsmål om sjelen
• Inkarnasjonen av Jesus Kristus
• De seks teosofiske poenger
• De seks mystiske poenger 

I tidsperioden 1622 til 1624 skrev Böhme:

• De Signatura Rerum (planter og urter som kunne brukes til medisinsk behandling)
• På valget til nåde
• På Kristus` egne testamenter
• Mysterium Magnum
• Clavis (nøkkel)

I 1622 skrev Jakob Böhme også noen korte verk som alle i ettertid ble inkludert i hans første utgivelse på 1. nyttårsdag i 1624 med tittelen «Weg zu Christo» (veien til Kristus). Denne utgivelsen skapte selvfølgelig nok en ny stor skandale, som ble etterfulgt av nye anklager fra geistligheten. Böhme ble innkalt til byrådet den 26. mars 1624. Rapportene fra dette møtet sier følgende; at Jacob Böhme, skomakeren, rabiat og fanatisk entusiast, erklærer at han har skrevet en bok om veien til evig liv, men at han ikke har gitt ut denne boken selv. En adelsmann med navnet Sigismund von Schweinitz, har imidlertid gjort det. Byrådet ga ham en advarsel om å forlate byen. Hvis ikke, ville kurfyrsten bli underrettet om fakta i denne saken. Böhme forsikret med dette byrådet om at han ville reise fra Görlitz.

«Jeg må fortelle deg herre, at den fariseiske djevelen ble sluppet løs i går, og forbannet meg og min lille bok, og dømte boken til å brenne på bålet. Han anklaget meg for sjokkerende laster og begivenheter, bl.a. for å være en håner og spotter av både kirken, og sakramentene, og at jeg skulle ha drukket meg full hver dag på både øl, vin og brandy. Alt dette er selvsagt ikke sant, mens han selv er en beruset mann».

Et brev fra Jacob Böhme om Gregorius Richter 2. april 1624

Böhme reiste til Dresden enten 8. eller 9. mai 1624 hvor han bodde hos rettslegen i to måneder. I Dresden ble han akseptert og anerkjent av både byens adelskap og av de øverste i geistligheten. Hans intellekt ble også anerkjent av professorene i Dresden, som i en høring i mai 1624, oppmuntret Jacob Böhme til å reise hjem til familien sin i Görlitz. I løpet av Böhmes fravær fra familien, hadde familiens hans lidd vondt i løpet av trettiårskrigen. Så fort Böhme kom hjem igjen, aksepterte han en invitasjon fra adelsmannen von Schweinitz om å bo sammen med ham på hans landsted. Han begynte så raskt han var innlosjert, å skrive sin siste bok «177 teosofiske spørsmål» Men her gikk det ikke lang tid, før Jacob Böhme ble dødssyk som startet med at han hadde uttalte sterke tarmsmerter, hvor han den 7. november reiste hjem til Görlitz. Gregorius Richter, som hadde vært Böhmes motstander under hele hans tid i Görlitz, hadde dødd i august 1624 mens Böhme ikke bodde der. Den nye biskopen i geistligheten, som fremdeles var skeptisk overfor Böhme, tvang ham til å svare på en lang liste med spørsmål, om han ønsket å motta sakramentene. Jacob Böhme døde 17. November 1624, 49 år gammel. I hans korte levetid, hadde Böhme produsert et enormt antall manuskripter og bøker, som bl.a. inneholdt hans hovedverker «De Signatura Rerum» (alle tings signatur), og «Mysterium Magnum». Han rakk også å utvikle en følger-gruppe utover i hele Europa, hvor hans følgere på engelsk ble kalt «Behmenister». Det er et paradoks at sønnen til Jacob Böhmes hovedmotstander biskop primas Gregorius Richter i Görlitz, utga en samling ekstrakter fra Böhmes manuskripter som senere ble publisert i en komplett utgave i Amsterdam med hjelp av Coenraad van Beuningen (borgermester i Amsterdam på den tiden) i 1682, Alle Jacob Böhmes komplette arbeider gikk først i trykkingen i 1730 over hundre år etter Böhmes bortgang.

De viktigste anliggende i Jacob Böhmes teosofiske skrifter, er syndens, ondskapens forløsningens og frelsens opprinnelige natur. Konsekvent med den lutheranske teologi, prediket Böhme at menneskeheten hadde falt fra en tilstand med en guddommelig nåde, til en tilstand av synd og lidelse, at ondskapens hærskarer inkludert de falne engler som hadde gjort opprør mot Gud hadde tatt over. Guds plan var derfor å gjenopprette verden til tilstanden av guddommelig nåde igjen. Til tross for denne lutheranske oppfattelsen, avvek Böhme kraftig fra lutherske teologi når han bl.a. fornektet «sola fide» = rettferdiggjøring ved tro alene. Dette synliggjøres til det fulle i følgende avsnitt i hans bok «Veien til Kristus» «For han som vil si, at han er villig til å gjøre det gode, men at hans jordiske kropp av kjøtt og blod hindrer ham fra å gjøre det, skal allikevel bli frelst ved nåde pga. merittene over Kristus underfulle gjerninger. Jeg trøster også meg selv med Kristus meritter over gjerninger og hans lidelser, og han tilgir meg mine synder. Allikevel vil jeg si at den mann som vet hva slags mat som er god for hans helse, men allikevel ikke vil spise det, men derimot spiser gift i stedet, vil sykdom og død falle over denne mannen. Et annet område Jacob Böhme bryter den aksepterte formen for teologi, men som fikk argumentere for gjennom en slags dunkel og nærmest som et orakel med hans beskrivelse av de to første menneskers syndefall som et nødvendig trinn på universets evolusjon. Et problem med denne teologien, var det faktum at han hadde hatt et mystisk syn eller visjon, som han hadde fortolket og reformulert. Ifølge et brev fra Böhme til F. von Ingen, mente Böhme at man gå gjennom helvete først, for så å komme til Gud. Guds eksistens er bortenfor tid og sted, og han regenerer seg selv gjennom evigheten. Böhmes hevder og gjentar, at treenigheten trolig finnes, men mer som en romanfortolkning. Böhmes syn på treenigheten, var at Gud Fader representerte en guddommelig ild, som ga liv til sin Gud Sønn representert med det guddommelige lys, og at Gud Den hellige ånd er det levende prinsipp, eller det guddommelige livet blant menneskene på jorda. Allikevel er det klart at Jacob Böhme aldri hevdet at Gud ser ondskap noe ønskelig eller som en nødvendig del av den guddommelige vilje for å frembringe det gode. I hans bok «Trefoldige liv» sier Böhme følgende: «I naturens orden, kan ikke en ond skapning eller kraft skape en god ting ut av seg selv. Men én ond skapning eller kraft, kan generere en annen». Böhme trodde ikke at det er noe "guddommelig mandat eller noen metafysisk iboende nødvendighet for ondskap og dens virkninger i ordningen av ting . Dr. John Pordage (anglikansk prest, kristen mystiker, astrolog og alkymist), grunnleggeren av det engelske behmenistiske selskap som siden skulle bli Filosofisk selskap og kommentator på Jacob Böhme, skrev at når Böhme noensinne tilskriver ondskapens evige natur, vurderer han den som dets falne tilstand og at den ble infisert eller smittet av Lucifers fall, da Gud styrtet han ned. Han ser ondskap som uorden, forstyrrelser og lidelser, opprør, pervertering av naturens orden ved gjøre den til en åndens tjener, noe som er det samme som å pervertere den første og innledende guddommelige orden. Jacob Böhmes korrespondanser om de sju kvaliteter, planeter og menneskelig-elementære foreninger i hans tidsskrift «Aurora» 

1. Tørt - planeten Saturn - melankoli, dødens makt
2. Søtt - planeten Jupiter - optimistisk, skånsom og mild kilde for liv
3. Bitter - planeten Mars - koleriske og destruktive kilder til liv
4. Ild - Solen og Månen - natt og dag - godt og ondt - synd og dyd - flegmatisk -
5. vassent og vannaktig
6. Kjærlighet - planeten Venus - livets kjærlighet, åndelig gjenfødsel
7. Lyd - planten Merkur - ivrig og interessert ånd - opplysthet - uttrykk
8. Kropp - jorda - maktenes totale venting på gjenfødsel
   

I «De Tribus Principus» (oversatt Tre prinsipper for guddommelig eksistens underordner han de de sju prinsipper for treenigheten. 

• Faderens mørke verden (kvalitetene 1, 2 og 3). 
• Den hellige ånds lys over verden (kvaliteten 5,6 og 7).
• Kristus og Satans verden (kvalitet 4) 

En av Jakob Böhmes tolkninger av kosmologi, mener han det er høyst nødvendig for menneskeheten å returnere tilbake til Gud, og for alle opprinnelige enhetene over, å gjennomgå adskillelse, ønsker, begjær og konflikt, Satans opprør mot Gud, Evas adskillelse fra Adam og deres oppkjøp av godt og ondt, i skapelsens rekkefølge for å utvikle seg til en ny tilstand av forløst harmoni som er enda mer perfekt enn den opprinnelige tilstanden av fullstendig uskyld som tillater Gud å oppnå en ny selvbevissthet ved å samhandle med en skapelse som var både en del av Ham og adskilt fra Ham. Menneskets frie vilje ble den mest viktige gaven Gud ga til menneskeheten, som ga oss muligheten til å bevisst å søke guddommelig nåde ved et tilsiktet valg, mens Han fremdeles tillot oss å forbli selvstendige individer. Böhme så ikke på inkarnasjonen av Kristus som et tilbud om å utjevne eller nøytralisere menneskelig synd, men mer som et tilbud om kjærlighet til menneskeheten som visste Guds villighet til å bære all den menneskelige lidelse som hadde vært et påkrevd aspekt ved skapelsen. Han trodde også at inkarnasjonen av Kristus formidlet et budskap om at en ny tilstand av harmoni var mulig. Dette var selvsagt litt på kanten av tradisjonell lutheransk lære, og hans forslag om at Gud på én måte var ufullstendig uten selve skapelsen, var enda mer kontroversielt. Det samme var hans vektlegging av selve troen og selvbevissthet, i stedet for den strenge overholdelsen av dogmer og skriften.

Jakob Böhme trodde at Guds Sønn ble menneske gjennom Jomfru Maria. Før Kristus` fødsel, anerkjente Gud seg selv som en jomfru. Jomfru Maria blir i så måte et speil for Guds visdom og kunnskap. Böhme følger Luther og hele den kristne hovedretningen i det hans syn på Jomfru Maria innenfor konteksten av Kristus. Men ulikt fra Martin Luther, engasjerte han seg ikke spesielt innenfor dogmatiske spørsmål og problemstillinger rundt henne, men mer om hennes menneskelige side. Böhme mente, at Jomfru Maria var som alle andre kvinner, og derfor også et emne for synd. Det var etter at Gud ga henne sin nåde ved at hun skulle føde Hans Sønn, at hun ervervet en status av syndefrihet. «Maria flyttet ikke på Ordet, men Ordet flyttet på Maria» pleide Jakob Böhme å si. På denne måten forklarte Böhme at Marias nåde kom fra Kristus. «Maria er velsignet blant kvinner, men ikke som følge av hennes kvaliteter, men som følge av hennes ydmykhet. Maria er et Guds instrument, et eksempel på hva Gud kan gjøre. Det skal aldri i evigheten bli glemt, at Gud ble menneske gjennom henne». Ulikt Martin Luther, trodde ikke Jakob Böhme at Maria for alltid forble jomfru. Hennes jomfruelighet etter å ha født Jesus, var totalt urealistisk for Böhme. Den sanne frelsen er Kristus, ikke Maria. Marias betydning er at hun som et vanlig menneske, som alle oss andre, fødte Jesus Kristus, som et vanlig menneske. Dersom Maria ikke hadde vært et vanlig menneske på lik linje med alle andre, ville Jesus vært en fremmed for oss, og ikke en bror. Kristus må vokse i hver og én av oss, akkurat som han vokste i Marias liv. Maria ble velsignet da hun aksepterte Kristus. I en gjenfødt kristen, som med Jomfru Maria, forsvinner alt som er timelig, og bare den himmelske delen blir igjen for all evighet. Böhmes merkelige og særegne teologiske språk, som inneholder begrepene ild, lys og ånd som gjennomsyrer hans syn på Jomfru Maria, og hans teologi generelt, distraherer seg ikke svært mye fra det faktum, at hans grunnleggende posisjoner er lutheranske med et unntak i hans syn på Marias jomfruelighet, hvor han inntar et mer egenartet syn. 

Jakob Böhmes skrifter, viser influensen fra nyplatoniske og alkymiske forfattere som f.eks. Paracelsus, samtidig som han blir værende fast innenfor den kristne hovedtradisjon. Han har i sin tur en stor innvirkning på mange anti autoritative og mystiske bevegelser, slike som Det religiøse og sosiale samfunnet for venner (Kvekerne), Det Filadelfianske samfunnet, Gichtelianerne (Johann Georg Gichtel), Samfunnet for Kvinnen i ødemarken (Johannes Kelpius), Zoroastriske separatister, Rosenkrusianismen, Martinismen og kristen teosofi. Böhmes disippel og mentor, lege Liegnitz (Legnica i Polen) Balthasar Walther, som hadde vært i Det hellige land i sin søken etter magisk, kabbalistisk og alkymisk visdom, introduserte også kabbalistiske ideer til Jakob Böhmes tanker og ideer. Böhme var også en viktig kilde til den tyske romantiske filosofien, og da spesielt den tyske romantiske filosofen Friedrich Wilhelm Joseph Schelling. I William Buckes avhandling« Cosmic Consciousness» i 1901, gikk han i dybden av Böhmes spirituelle innsikt og opplysthet som syntes å avsløre at Böhme ikke mente det var noen forskjell på mennesker og Gud. Böhme har også hatt en sterk innvirkning på den engelske romantiske filosofen, poeten, kunstmaleren og mystikeren William Blake.

I tillegg til den vitenskapelige revolusjon man hadde på 1600 tallet, var dette også en tid for mystisk revolusjon i både katolisismen, protestantismen og jødedommen. Den mystiske revolusjonen innen protestantismen, ble utviklet av Jakob Böhme og noen andre middelalderske mystikere. Böhme ble viktig innen de intellektuelle kretser i Europa, spesielt etter utgivelsene av bøkene hans i England, Tyskland og Nederland i løpet av 1640 og 1650 tallet. Böhme ble spesielt viktig for Millenarianismen (eskatologisk kristendom), og han ble også tatt på alvor av det Platoniske selskapet i Cambridge og de nederlandske kollegianere. Den engelske filosofen ved Det platoniske selskapet i Cambridge, Henry More, var allikevel kritisk til Böhme, og mente at han ikke var noen ekte profet, og at han ikke hadde noen eksepsjonell innsikt i metafysiske spørsmål. More avviste bl.a. "Opera Posthuma" av Spinoza som en tilbakekomst til «Böhmenismen». Mens Jakob Böhme var berømt i Nederland, England, Frankrike, Tyskland, Danmark og Amerika gjennom 1600 tallet, ble han imidlertid mindre betydningsfull gjennom 1700 tallet. Men en gjennomoppliving og vekkelse dukket opp igjen sent i det århundret med en økt interesse for den tyske romantiske filosofi. Disse så selvsagt på Böhme som forløperen til denne gryende bevegelsen. Poeter som John Milton, Ludwig Tieck, Novalis og William Blake fant deres inspirasjon i Böhmes skriftlige arbeider. Samuel Taylor Coleridge skriver i sin «Biographa Literaria» svært beundrende om Jakob Böhme. Böhme ble høyt ansett av tyske filosofer som Schelling, Franz Xaver von Baader og Arthur Schopenhauer. Georg Wilhelm Friedrich Hegel gikk så langt som å omtale Jakob Böhme som «den første tyske filosof». Den danske biskopen Hans Lassen Martensen publiserte også en bok om Jakob Böhme.

Böhmes beskrivelse av de tre opprinnelige prinsipper, og sju ånder, tilbyr en slående analogi med loven av 3, og loven av 7, som også blir beskrevet i Boris Mouravieff og George Gurdjieff. I «Mappa Mundi» inkluderer Clive Staples Lewis i begynnelsen av sin roman «The Pilgrim`s Regress» (Pilgrimmens regresjon) som en region som ligger langt sør, området som i romanen symboliserer at høy emosjonalitet og moralsk og intellektuell oppløsning blir identifisert som «Böhmisk». I forordet til den tredje utgaven av boka, sier Lewis at denne tilstanden som nevnes urettferdig har fått navnet til Jakob Böhme eller Behmen. Som så mange andre regioner på kartet, passer ikke Behmenheim inn i romanens plot i seg selv. Epigrafen «Blood Meridian: An Evening Redness in the West», skrevet av Cormac McCarthy, inneholder en et utvalg fra Böhme som gir leserne en innsikt i hovedområdene i i romanen. Jorge Luis Borges novelle «Det hemmelige mirakel» nevner Jakob Böhme nevner veldig kort følgende: «...og på en henvendelse til indirekte jødiske kilder om Jakob Böhme...». I Elizabeth Gilberts roman «The Signature of All Things» (samme tittel som Böhmes egen bok), er en av bokas karakterer en botanisk illustratør, som er svært inspirert av Jakob Böhmes litteratur. 

Jakob Böhmes skriftlige arbeider

• Aurora: Die Morgenröte im Aufgang (1612 ikke fullført)
• De Tribus Principiis - De tre prinsipper om guddommelige essens (1618-1619)
• Menneskets trefoldige liv (1620)
• Svar på førti spørsmål vedrørende sjelen (1620)
• Avhandlingen om inkarnasjon (1620)
• I. Om inkarnasjonen av Jesus Kristus
• II. Om lidelsen, å dø, død og gjenoppstandelse av Kristus
• III. Om troens tre
• De seks store poenger (1620)
• Om de jordiske og himmelske mysterier (1620)
• Om de siste tider (1620)
• De Signatura Rerum - Alle tings signatur (1621)
• De fire hudfarger (1621)
• Om oppriktig anger og omvendelse (1621)
• Om oppriktig forsakelse (1622)
• Om forutbestemmelse, eller forsynet (1623)
• Et kort kompendium om anger og omvendelse (1623)
• Mysterium Magnum (1623)
• Et bord med guddommelige manifestasjoner (en redegjørelse eller utredning over den trefoldige verden - 1623)
• Det oversanselige liv (1624)
• Om guddommelig kontemplasjon eller visdom (1624 - ikke fullført)
• Om Kristus` testamenter (1624)
• I. Dåpen
• II. Nattverden
• Om opplysthet (1624)
• 177 teosofiske spørsmål med svar på 13 av dem (1624 - ikke fullført)
• Et resymé fra Mysterium Magnum (1624)
• Den hellige uke - en bønnebok (1624 - ikke fullført)
• Et bord med de tre hovedprinsipper (1624)
• Om den endelige dom (1624 - forsvunnet)
• Clavis - nøkkelen (1624)
• 62 teosofiske epistler/brev (1618-1624)
  

Utgitte bøker av Jakob Böhme

• Veien til Kristus (inkluderer oppriktig anger og omvendelse, oppriktig forsakelse, regenerasjon eller nyfødelse, det oversanselige liv, om himmel og helvete, veien fra mørket til sann opplysthet). Redigert av William Law for Diggory Press.
• Om inkarnasjonen av Jesus Kristus, oversatt fra tysk til engelsk av John Rolleston Earle for Constable and Company i London i 1934