Etter Jesu personlige disiplers død, ble hans lære holdt ved like av mange forsamlinger, hver enkelt under ledelse av en åndelig veiviser kalt presbyteros eller episkopos i  noen greske manuskripter. Disse åndelige veiledere ble valgt ut fra deres ærlighet og mystiske kvalitet. De rettet seg i begynnelsen nøye etter Jesu lære slik den var blitt overført til dem. Men med tiden forandret de den til fordel for en liturgi som omfattet riter og seremonier som ble mer og mer innviklet og prangende. På den annen side skaptes etterhvert et stadig mer markant skille mellom presbyteros og episkopos. De første gjorde krav på de aktuelle prestenes rolle og de andre mer på biskopenes. Til slutt ble det blant de siste valgt en pave som skulle være Kristi stedfortreder og åndelig overhode for alle som trodde på hans budskap. Slik ble den kristne religionens hovedretning født, og det første av dens etterfølgende presteskap. 

Fra det øyeblikk en pave ble nominert som den høyeste autoritet for det kristne presteskapet, måtte alle biskopsforsamlinger tilpasse seg samme trosbekjennelse og samme liturgi, noe som ikke var tilfelle tidligere. Man måtte altså bestemme en rettesnor, dvs. et offisielt system av trosdogmer og ritualer. Dette foretagende var meget vanskelig og tok flere århundrer. Man måtte således vente til etter kirkemøtene i:

• Nicea (Tyrkia) i år 325
• Konstantinopel i år 381
• Efesos i år 431 
• Chalcedon (Lilleasia) i år 451 

for at dagens kristendoms grunntro skulle kunne fastsettes. 

Når vi skal se på kristendommens fødsel, er det viktig å ha med seg, at så lenge de disipler Jesus hadde valgt ennå levde, var kristendommen ikke noen ny religion og omfattet ikke noen spesiell gudsdyrkelse. Når de kom til en ny by, nøyde de seg med å tale som deres Mester hadde gjort. De helbredet også syke og ga sin støtte til de fattigste. De motsatte seg aldri de lokale religioner, om de så var "hedenske". De nøyde seg med å spre en annerledes tilnærmelse til Gud, og en annerledes kunnskap om målet med menneskets eksistens, slik Jesus hadde oppfordret dem til, og innbød hver enkelt til å elske sin neste som seg selv og å søke lykken i ærbødigheten for Gud. På denne måten var det kristne budskap dypt humanistisk og kunne passe alle folkeslag, så snart de så bort fra alle fordommer som fikk dem til å gjøre opprør mot hverandre.

Som de fleste vet, ble de fleste av Jesu disipler forfulgt. Se bare på hva som hendte med apostlene:

• Peter ble korsfestet i Roma
• Andreas ble korsfestet i Patros (Hellas) 
• De to Jakob ble korsfestet i Jerusalem
• Filip ble korsfestet i Hierapolis (i Frygia) 
• Bartolomeus og Thomas ble henrettet i India
• Simon og Judas henrettet i Persia
• Matteus ble kastet til løvene i Etiopia 
• Mattias ble korsfestet på Kreta

Bare Johannes av Jesus opprinnelige 12 disipler unnslapp henrettelse. Han ble "mirakuløst" benådet og ble på den måten reddet fra den straff også han var idømt. Som Kristus selv, ble de alle offer for en koalisjon mellom tidens presteskap og politiske instanser. I deres øyne var Jesu budskap en trussel mot deres autoritet fordi han tilla det åndelige Riket større betydning enn den verdslige makten. Dessuten ga han alle mennesker samme rang, han så dem alle som Guds barn. Dette var det som fikk de kristne forskriftene til å synes farlige. Det var altså nettopp de forfølgelser de første kristne ble utsatt for, som forvandlet en enkel tankeretning til en religion.